Hundekjøring
av Per Ulrich Kristiansen

I Skandinavia er hundekjøring en relativt ny foreteelse. Først i begynnelsen av vårt århundre kunne man lese om de første fjellturene med en eller flere hunder foran pulken. I Alaska derimot har man gjort utgravninger som viser at Inuittene, eskimoene og indianerne allerede for 4.000 år siden brukte sine hunder til kjøring, jakt og kløving. Kjøring og kløving med hund, slik vi gjør det i dag, er utviklet av urbefolkningen i de værharde og ugjestmilde strøkene i Sibir, Grønland, Alaska og Canada.
Kunnskapen om polare trekkhunder fikk Amundsen med seg etter sin ferd gjennom Nordvestpassasjen ved århundreskiftet. Amundsen hadde stor nytte av sine trekkhunder under senere ekspedisjoner. Også fangstfolk som hadde vært på Grønland lærte seg å utnytte de vennlige og folkekjære trekkhundene. De tok med seg sine erfaringer tilbake til Norge, og her vokste interessen raskt. Har du en hund som veier 15 til 20 kilo eller mer, kan den brukes som trekkhund. På tur tar alle deltagerne sin tørn og sin del av lasset. Det gjør hunden også, og dersom den tilvendes riktig, liker alle hunder og å trekke pulk.  

 

Seletøyet

Seletøyet som skal brukes på hunden må passe eksakt. Dersom selen er feil tilpasset, kan problemet oppstå med alle typer hunder. En sår og øm hund trekker ikke, og du kan risikere at den vegrer seg for å trekke for all framtid. Vær derfor nøye med å tilpasse selen. Kontakt en erfaren hundekjører for hjelp når du er i tvil. Det brukes to typer sele. Komteselen og nomeselen (som er lik en hestesele).
Komteselen består av en tykk og hard lærpute som ligger rundt hundens hals og en bukjord med feste for drag. Komteselen brukes til konkurransekjøring med en til og tospann, og er velegnet hvis du skal trekke en barnepulk eller til last som ikke tåler røffe utforkjøringer.
Nomeselen koster en fjerdedel av komteselen og er laget av nylonbånd som er polstret i halspartiet.
Det leveres nomeseler med feste for drag slik at komteselen nå i mange sammenhenger er helt utkonkurrert. Nomeselen utnytter hundens krefter bedre, disponerer ikke så lett for gnagsår og er som nevnt langt rimeligere. Du kan sy nomeselen selv, eller få den skreddersydd til en fordelaktig pris fra et hundekjøreverksted.  

 

Pulken

Til enspann er glassfiberpulk det mest anvendelige. Den er kostbar i innkjøp, men kan repareres og holder lenge. Velg en varepulk på omkring 130 til 150 centimeter Den kan du selv trekke når det måtte passe, og forlenges den med en ryggsekkmeis eller noen rajer, kan du bruke den til transport av en skadet. En slik pulk er også fin på hytta til transport av ved, vann, proviant og utstyr.
Om du bruker drag eller et tau mellom hunden og pulken, er en smakssak. I bratte utforkjøringer må du bremse pulken uansett. I løyper og på flatmark er egenskapene omtrent de samme. I løssnø og i ulendt terreng, særlig i kratt, er nomestilen med et tau mellom hund og pulk langt å foretrekke. Pulkdragene setter seg ofte fast i greiner og utstikkende ting. Pulken med nomeforspenning styrer utenom stubber og stener. Mens om du bruker drag, er doningen helt stiv og må følge hundens fotspor. Er det nødvendig med krappe tørner eller helomvendinger følger pulken i nomeforspenning bedre etter. Bruker du drag og hunden på egenhånd skal vende pulken i et skispor i løssnøen, går det sjelden bra. Pulken velter, eller hunden plasserer frambeina inni draget og bakbeina utenfor, og blir stående å gneldre oppgitt. Draget er dyrere enn tau og kan brekke. Til de fleste situasjoner er derfor nomeforspenning å foretrekke til hundekjøring, enten du bruker en eller flere hunder.

Innkjøring av unghunden

Hunden kan spennes foran pulken når den er vel året, men bør ikke trekke last av betydning før den er over to. Skjelettet på en hund er ikke fullt utviklet før hunden er over tre år. Last ikke tungt i pulken og la hunden få tid på seg til å finne ut hvordan den manøvrerer pulken i forskjellige situasjoner.
Erfaringsmessig trives og lærer hunden langt raskere å mestre en pulk som henger etter i nomestil, enn om den har et stivt drag på hver side av skankene. Nomestilen med en line mellom hunden og pulken er en mer naturlig måte for hunden å arbeide på. Den begynner fortere å trives i sin nye rolle og arbeider bedre.  

 

Hvor mye kan hunden trekke?

En trenet utvokst hund på jevnt hardt underlag, trekker det dobbelte av kroppsvekten. Til vanlige turer er det ingen vits i å laste mer enn hundens vekt. Ellers kjører den seg ustanselig fast. Utenfor løype kan du nøye deg med 2/3 av hundens vekt. I lange stigninger kan du feste et tau i pulken og ryggsekken, slik at du går foran og hjelper til å trekke. Det gir bedre marsjfart og sliter ikke så hardt på hunden. Last pulken med tyngdepunktet så lavt som mulig. Balansepunktet skal ligge på den bakerste tredelen av pulken. Da snur og svinger den lettest.

 

På tur

Unngå løyper med hundeforbud og sterkt beferdede områder. Kast vekk hundemøkk fra skiløypa. Det skaper uvilje og gir dårlig gli. Vis hensyn og unngå hoteller, fjellstuer, og tett befolkede turisthytter i påsken. Det er ikke alle som vet å verdsette hundeglam i sene kveldstimer. Ta også hensyn til reineiere. Reinen blir alltid urolig når den får hunder i nærheten, selv om hunden ikke jager på reinene.
Elg, rådyr og småvilt har også rett til å få være i fred på ettervinteren, så hold hunden i bånd når du ikke kjører. Bruk en line til pulken når du ferdes i utsatte områder. På skareføre kan hunden bli sårbeint. Løsningen er å bruke hundesko som du lager av stoff eller skinn og taper til hundefoten.

Kjøring med hundespann

Når du kjører med flere hunder blir det gjerne mer enn en hobby, det blir lett en livsstil. Mange har spann med 6 til 12 hunder og selv om hundefôr blir en stor utgift, er det trening og stell som koster mest. Et spann hunder gir en frihetsfølelse på vidda. Du vet at du kan klare alle slags utfordringer og hindringer med utstyret du har i sleden, og dagsmarsjene monner godt når hundene i yr glede legger kreftene til.

Slede eller pulk

Kjører du med mer enn to hunder, er en slede like god som en pulk.
Den nordiske sleden, som er en videreutvikling av Nansensleden og Nome sleden, er nesten enerådende i dag. Sleden er laget av tre og har meier slik at den glir godt og laster forholdsvis mer enn pulken. Kjører du pulk med flere hunder, er det nødvendig med brems. På Nomesleden og den nordiske sleden, er nesten alle sammenføyninger gjort med surringer. Det eneste som ikke er av tre er bremsen. Nome sleden er lett og er bygd mer for fart og mindre for last enn den nordiske. Nomesele og liner hvor hundene går parvis er enerådende når det kjøres med denne redskapen.

Ambulanse- og konkurransekjøring

Hundespann og ambulanseslede er velegnet til transport av skadde skiløpere. Derfor er en omfattende førstehjelpsutdannelse obligatorisk i mange klubber. I Nordmarka utenfor Oslo, har trekkhundklubbene sammen med Røde Kors og Norsk Folkehjelp, ansvaret for transport av skadde i påsken og på store utfartsdager. Kjøring med funksjonshemmede er også en viktig del av trekkhundklubbenes samfunnsnyttige innsats. Konkurransekjøring med hundespann i forskjellige klasser er utbredt. Det kjøres med alt fra èn hund og opp til tolv i spannet. Det arrangeres både NM og Skandinavisk Mesterskap i tillegg til virkelig lange løp som Finnmarksløpet. Det er på 1.000 km og går over flere dager.

På forfatterens hjemmesider kan du lese mere om bl.a. hunden i naturen: NATURTIPS